Kyrkjelyd – kva er det?

Kyrkjelyd – kva er det?

Ein ny realismetrend i litteraturen har dukka opp siste tida, kombinasjonen av fakta og fiksjon, gjerne som utleverande dokumentasjon av eige eller andres liv. Eg vil henge meg på denne trenden no i starten og skildre litt av min kamp:

Eg er ein mann med mange anfektingar. T.d. søndag føremiddag når eg dreg til kyrkja ein time før messa startar, kan det kome over meg.

Eg passerer den lokale pinsekyrkja der parkeringsplassen tek 100x så mange bilar som eg ventar å treffe folk i mi kyrkje. Då kviskrar freistaren meg i øyra: Det er pusleri det du driv med! Eg passerer statskyrkja der eg gjorde teneste for 15 år sidan. Då gjer kyrkjeklokkene meg misunneleg. Eg vert mint på orgelbruset, kyrkjekoret og den lødige songen. Og tvilen snik seg innpå: Er det menneskeskapt pusleri det du driv med?

Eg minner meg sjølv på at i vesle St Olav er vi i alle fall mektig nærverande i ‘digital reality’. Men kva er det, berre spel for galleriet? Lett å legge ut fine tekstar og vakre bilete på facebook. Men har vi dermed oppnådd noko? Fortener det namnet kyrkjelyd? Er drivkrafta berre sekterisk sjølvoppehaldsdrift? Tenkjer eg. Og vert anfekta.

I kyrkja steller eg i stand til enno ei messe for eit par handfull menneske. Ciboriet med brød som kunne mette heile Ålesund by, og vatn og vin nok til like mange, stiller eg fram. Lys vert tent og stilla senkar seg over dei få menneska innanfor kyrkjeveggane. Det einaste som bryt gjennom er syklistane, joggarane og bilane som stryk forbi like utanfor vindauga.

Messa startar vanlegvis med inntog i ein heller kort prosesjon.
Og så lyder orda: «Velsigna vere ditt rike, Fader, Son og Heilagande.» Då bryt ein reality inn mellom dei spreidd befolka kyrkjebenkane. Her i den enkle murkyrkja opnar ei ny verd seg. Vanlege folk ser berre éin-manns-prosesjonen med evangelieboka høgt lyfta. Men usynleg for deira auge togar ei hær inn saman med oss. Auge som kan sjå Gud (Matt 5,8) kan fornemme heilage englar. Kjerubar og serafar akkompagnerer den spinkle kvinnestemma som leier den haltande songen vår.

Prosesjonen starta allereie lenge før trøorgelet stemmer i. Då desse få truande forlot heimen sin, somme køyrande, andre syklande. Ikkje mange, men nokre, hadde bestemt seg for å vere her. Dei kom og dei konstituerer no ein fellesskap. ‘Ditt rike, Fader, Son og Heilagande’ – det er det som materialiserer seg mellom dei harde benkane. Det foregår ein transformasjon her. Ikkje den stemninga som kyrkjeklokker og orgelbrus kan utverke. Ikkje den gleda som overfylte parkeringsplassar kan skape. I det heile ikkje ei kjenslemessig oppleving. Det er ‘ditt rike’ som vert levande, synleg og aktivt for mine auge. Det som skjer, konstituerer den eine, heilage, apostoliske og katolske kyrkja. Her og no.

Orda mine vert tenarar for transformasjonen. Mitt nærver som prest er nødvendig for at denne gruppa skal vere noko anna og noko meir enn eit medlemsmøte i ei lokal kvinneforening. Kanskje er eg også viktig og nødvendig likevel? Evangelieboka i hendene mine, albaen og messehakelen over skuldrane mine uttrykkjer kva som hender her: Kristus har skapt seg ein kyrkjelyd. Ikkje ein som gir utslag på Statistisk Sentralbyrå sine tabellar. Men likevel ein reality. «Ditt rike, Fader, Son og Heilagande.»

Og så svarar folket i benkerekkene ‘Amen’ til at her er vi i namnet åt Faderen og Sonen og Heilaganden. Noko historisk viktig hendt: Ei gruppe menneske som høyrer Kristus til, som har satsa liv og lagnad på å fylgje Han på reisa heim til Faderen. Det utfaldar seg ei påskehending og ei Kristi himmelfart-hending på ein gong. Jesu Kristi venar møter den oppstadne for å fylgje han inn i Hans rike.

Snart fylgjer fleire stadfestingar på denne himmelske reality: Vi stemmer i englane sitt trishagion: «Heilage Gud, heilage sterke Gud, heilage udøyelege Gud». Englane er ikkje med for å pynte opp. Dei syner oss at kyrkja, sjølv i denne vesle handfull-utgåva, har stige opp til himmelen. Vi er med på «Syng med oss» for Guds trunstol. Uteljande skarar deltek: ‘Heilag, heilag, heilag’. Dette er konteksten vår. I menneskeauge så smått og puslete. No opnar seg ein kosmisk kontekst der ingen treng å skamme seg over å vere smålåten. Vi er komne, ikkje til adresse Borgundvegen 606, men til «ditt rike», dit våre liv og alt liv på jorda har si kjelde, sitt utgangspunkt og sitt mål.

Eg snur meg til dei i kyrkjebenkane og helsar med ord som heller ikkje er mine eigne, ord eg har overteke og lånt frå generasjonar før meg, ord eg brukar som representant for noko høgare enn meg sjølv: «Herren vere med dykk!» Eg har fått oppgåva ikkje berre å føre folket til Gud, men no også å representere Gud overfor denne flokken, denne kyrkjelyden. Eg står her i Hans stad, spelar Hans rolle, talar Hans ord som er hovudet for denne lekamen og Herren for dette folket.

Med min flokk er eg lyfta opp til Gud. Denne sundagen, som alle sundagar, er ein Himmelfartsdag. Kyrkjelyd – det er dette det betyr. Kyrkjelyden er desse som denne sundagen gjer reisa til Guds rike, til himmelen, og der tek del i det himmelske livet. Dette er det vi er. Her er vår rett, vår borgarrett. Her høyrer vi til. Her er vår haltande song del av den himmelske lovsongen framfor Lammets trune. Det er her vi høyrer til.

‘Kyrkjelyd – kva betyr det?’ Er det meir å seie?

Beste svaret gir den heilage messa. Der vert vi sjølvsagt og naturleg dregne inn i dette større enn oss. Kyrkjelyden har funne sin plass i det samstemte koret som bryt gjennom tid og rom, som sprengjer alle grenser. Vi får lagt i munnen ord som vert rekte oss frå generasjonane før oss, ord for tilbeding, lovsong og vedkjenning. ‘Vi trur’. Ikkje vi seks-sju i St Olav kyrkje, men alle vi trussyskjen som med handa på hjartet stemmer i dei same orda og som har gjort det heilt sidan dei vart formulerte i det 1. eller det 4. århundret. Dei har lydt frå verdshjørna. Her og no gir vi orda liv.

Neste hending i liturgien dreg oss inn i det som mest av alt avslører kva heile denne samlinga i kyrkja er meint å vere. Vi ber fram våre offer. Med opplyfte hjarte responderer heile kyrkjelyden på invitasjonen: «Lat oss takka Herren vår Gud!» Det er verdig og rett. Rett at vi takkar og at vår takk tek form av eit offer. Vi er her for å ofre. Klimaks og orienteringspunkt for det kyrkjelyd handlar om, er takkofferet.

Som takkoffer ber vi fram pengar vi har lagt til side heime hjå oss sjølve og brød vi har bakt og vin vi har lagt, eller har kjøpt inn. Det er brød av jorda og vin av vintreet, kultivert av mannsens arbeid. Men ikkje berre er det symbol på det vi livnærar oss av, ikkje berre bilete. Brødet og vinen er «vårt daglege brød», den maten vi lever av. Dei er vårt livs- og eksistensgrunnlag, våre liv. Vi ofrar her for Herrens altar oss sjølve og våre liv. Og dette offeret gjer vi i Kristus. Det er ikkje eit nytt offer. Det er Kyrkja sitt, ho som er Kristi lekam og vi hennar lemar. Alle våre offer, alle våre forsakingar, alt det vi har gitt opp, alt det vi har satsa, alt det vi er, samlar Kristus opp i det offeret som her vert bore fram. Våre offer går opp i Kristi offer som Han ofra til Gud og som vi er delaktige i som lemar på Hans lekam.

Offeret vårt er ikkje noko Gud treng, men er eit kjennemerke ved Kristi lekam. Kristus gjorde det og vi held fram med å gjere det. Våre liv har sitt samlingspunkt i det offeret vi bringer Gud. Kristi lekam har det med å ofre seg. Det er Kristi guddomelege vesen. Her er kjærleikens høgdepunkt. I det at Han forsaka sitt himmelske liv og vart menneske, i heile Hans fornedring og død, i det livet han levde på jorda er offeret. Og i Han er vi når Han er i oss. Så offeret fangar opp oss og våre liv. Det er dette vi braut opp heimanfrå denne morgonen for å gjere. Det er dette som gjer oss til kyrkjelyd. Vi har lært av Kristus at formålet med livet vårt er å kome til Gud med våre offer.

Men vi som ofrar våre liv til Gud Faderen, vi har ingenting å bringe Han. Det kan synast som ei underleg sjølvmotseiing, men er i grunnen ein høgare harmoni. Uforståeleg og uforklarleg utan Kristus sjølv. Vi takkar Faderen, endå vi har ingenting anna å takke med enn Han, Kristus. Han er vår evcharisti, og vår evcharisti er Hans.

Liturgien er vårt takkoffer. Liturgien lærer oss å takke. Ein har sagt at takk er menneskeslekta sitt kollektive minne. Vi takkar for det vi vel å minnast og samlar på. Minna gir identitet til både kulturar, familiar og personar. Det verdfulle vi har teke vare på, formar oss og gir oss identitet. Vi har lært det same av Jesus. For vi har bevart minnet om den natta då han gav seg sjølv til liv for verda, tok eit brød, takka, braut det og gav læresveinane.

Men vi er berre menneske. Vi høyrer til den slekta som vart driven ut av Paradiset. Vi har ingen rett på vår side. Vi er dømde til å vere avhengige av vårt daglege strev og av kvarandre. Vi er slavar. Om det ikkje var for den natta, om vi ikkje var blitt dregne inn i dette som hende, i denne handlinga, hadde vi ingenting. Men Kristus seier «Gjer dette. Eg har gjeve dykk eit føredøme.» Her ligg fridomen vår. Her vert vi inkluderte, inkorporerte. Vi er her for Guds trunstol som lemar på Kristi lekam. Vi er her i Han for å gjere som Han har lært oss: Takke. Vi er her for å bringe tilbake til Gud dei gåvene Han gav oss, slik mennesket kunne før dei vart drivne ut or Paradiset.

Syndefallet var det at vi miste evna til å takke og evna til å tilbe. Ikkje lenger var der evcharisti på jorda. Vi ville leve på våre eigne vilkår og som herrar i eige hus. Og frelsa er at vi har fått tilbake det opphavlege føremålet med våre liv: Å leve til lov og pris for Gud. Berre fordi Kristus har innlemma oss i denne fellesskapen, er det igjen muleg.

Difor gir det meining når eg som prest inviterer: «Lat oss takka Herren vår Gud!» Det er i sanning verdig og rett. Vi som står der i St Olav kyrkje, vi er oppreiste menneske, vi har gjenvunne det Gudsbiletet vi var skapte i, vi er frigjevne og istand til både å elske og takke. Vi har alt, for vi har fått nåde over nåde. Det er verdig og rett at nettopp vi alltid og alle stadar takkar Herren vår Gud.

Med frimot og full rett kan vi ta del i den firfaldige handlinga Kristus starta då han tok brødet, takka, braut det og gav læresveinane. I den heilage messa er vi i himmelen med Kristus, i fellesskapet av dei heilage og med dei himmelske engleskarane. Samstundes er vi med Kristus og læresveinane den kvelden då Han vart sviken. Vi er nye menneske og vi tek for oss av himmelsk mat. Vi er ein fellesskap som har begge beina på jorda og samstundes har gjort uforklarlege grensepasseringar ut av tida og romet.

Kyrkjelyd – dette er det. Difor er det så umissande viktig å vere der når messa vert feira. Kyrkjelege aktivitetar vil kome og gå. Men i messa er den fellesskapen som skaper vår identitet. Her har vårt liv sitt feste, si kjelde og sitt formål.

Etter kvart sluttar messa. Førebels. Ho sluttar eigentleg ikkje. Ho varer heilt til Jesus kjem att. Men fordi vi skal heim og ete middag, og vi skal oppfylle vår jordiske jobb ei ny veke til ende, tek vi ein pause og overlet takkesongen til våre syskjen andre stadar, på andre kontinent med anna tid enn oss.

«Messa er til ende. Gå i fred.» Det betyr ikkje å gå heim og legge seg på sofaen. Det betyr misjon. Messe endar alltid i misjon. Vi har vore med på det kyrkjelyden verkeleg er, har erfart samfunnet av dei heilage i himmelen og på jorda. Då vert vi sende ut i verda med vårt vitnemål, for å fortelje alle vi møter om det vi har sett og høyrt og det våre hender har teke på. Vi veit at «sæle er dei auge som har sett det de ser.» Difor vil vi invitere andre inn. Sjølve invitasjonen har vi lært av Herren Jesus. Sine fyrste tilhengjarar verva han med orda: «Kom og sjå!» Det er våre misjonsord. Slik skal vi evangelisere.

Anfektingane mine har fått sine tilsvar. Den heilage messa er for meg ei stadig tilbakevendande erfaring av guddomeleg medisin mot anfektingar. For puslete, for små, for lite, for rart, for sekterisk, for esoterisk, for isolert, for snevert … … Kyrkjelyd er å stige opp på Tabor, på Forklaringsfjellet, med Kristus, og møte dei heilage i fortid og framtid. Det er å vere sett i himmelen med Han. Det er å kunne bere fram takkesongen med fullt frimot og i ein fellesskap vi berre kan drøyme om. Her hentar vi meining, samanheng og formål for livet på jorda. Slik lever vi kyrkjelyd, til ære for Faderen og Sonen og Heilaganden som var, er og blir éin sann Gud frå æve til æve.

Fr Ottar
 Fr Ottar Mikael Myrseth; Prest i S:t Olav, Ålesund; biskopsvikarie

Foredrag på Den nordisk-katolske kyrkja sine kyrkjedagar
“De helliges fellesskap – Hva vil det si å leve i kirken?”
Gran 22. oktober, 2016

0 kommentarer

Lägg till kommentar

Din e-postadress kommer inte publiceras. Obligatoriska fält är märkta *

error

Önskar du att fler får läsa detta?