For å forklare hva som skjedde på Langfredag, bruker Det nye testamente ulike bilder som f. eks. eftergift av gjeld eller befrielse av fanger. Det grunnleggende bildet tar likevel utgangspunkt i offertjenesten i Det gamle testamente.
I den gamle pakts kultus var sonofferet en nødvendig følge av folkets synd. Synden ødela gudsforholdet, men paktsfolkets urenhet kunne ”viskes”, ”vaskes” bort med offerdyrenes blod. Dette gigantiske offersystem som fulgte av ønsket om forsoning med Gud, utgjorde selve bærebjelken i fromheten. Den daglige offertjenesten var tyngende. Lukten av blod kunne kjennes langt utenfor Jerusalem og røkelse ble brent for lindre stanken.
På Langfredag ble den blodige offerkulten avskaffet av Gud selv: ”Gud stilte Kristus frem i hans blod som en nådestol for dem som tror”, forklarer Paulus (Rom 3:25) Ordet ”nådestol” betegner soningsplaten i tempelets allerhelligste, stedet hvor ypperstepresten på den store forsoningsdagen stenket offerdyrets blod. Kristi korsdød gir offertanken en ny paradoksal vending. Guds egen Sønn er ypperstepresten som ofrer seg selv: ”Kristus gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud.” (Ef 5:2)
Offergaven er altså Guds egen og stanken er blitt til vellukt. Slik er korsfestelsen Kristi opphøyelse.
+Roald Nikolai
0 kommentarer