«Dette er dagen som Herren har gjort», profeterte salmisten om Kristi oppstandelse på påskemorgen (118:24). Selv om vi skal bruke alle dager til å «juble og være glade», gjelder det desto mer denne dag. Apostelen Johannes forklarer de lilleasiatiske menighetene at dette er «Herrens dag» som åpner opp en ny fremtid (Apb 1:10, 19:7).
Apostelens disippel Ignatius viderefører dette tema og skriver i sitt brev til magnesierne at Herrens dag gir Jesu Kristi disipler et nytt håp, for «på denne dag brøt vårt liv frem ved ham og hans død» (ad Magn IX:1). Paradokset er at gjennom en historisk hendelse forløses tiden innenfra. Følgelig må tidens gang forståes på en ny måte.
Sabbatens plass i skapelsesberetningens syv dagers skjema må nå vike for oppstandelsesdagen da Gud fullførte både sitt skaperverk og sin frelsesgjerning. Herrens dag er på en og samme tid den første og den åttende dag i uken. Denne nye sabbat er ikke bare en hvilens dag, men også en nådens dag. Derfor feirer vi med glede den åttende begynnelse på en ny verden, istemmer en annen kirkefar, Barnabas, for på denne dag stod Jesus opp fra de døde (XV:8f). Som et nærværstegn på det nye livet som skjenkes oss i Kristus, har den kristne kirke fra begynnelsen av markert den første dag i uken med å feire nattverd (Ap. gj. 20:7).
Men selv om nattverdfeiringen gjør hver søndag til en oppstandelsesdag, gjør solen over den tomme grav påskemorgen til søndagen fremfor alle søndager.
Velsignet påskefest!
+Roald Nikolai
0 kommentarer