Fastetiden

Askeonsdag startet fastetiden, eller den store fasten. Hverdagene fram til påskedag utgjør fastetiden. Den er en forberedelse til påsken. Den er likevel delt i to: De to siste ukene kalles pasjonstiden. Her vendes fokus mot det som skjer langfredag.

Kirkeåret har en hovedoppgave: Å tilrettelegge for at Gud kan tilbes i «Ånd og sannhet» (Joh). I de ulike kirkeårstider, særlig fra advent til pinse, minnes vi om åndelige forhold som gjelder hele året, men som får et forsterket fokus i kortere eller lengre tid.

Fastetid er først å fremst å velge til. Da må ofte noe velges bort. Det forsterker et anliggende som gjelder alltid: Søk først Guds rike. Konkret: Søk kirken, som er frelsens sakrament. Prioriter kirken på ditt sted. Prioriter søndagen. Prioriter messen. Prioriter frelsen.

Vi utsettes hele tiden for fristelser. Å velge bort Herrens dag er en av de mest alvorlige fristelser for kirkens og de troendes hele liv.

Satan fristet Jesus. Peter fristet Jesus. Satan frister oss, og vi kan friste hverandre, og vi fristes av verden.

Fastetiden minner oss om at vi sammen må stride troens gode strid (1 Tim). Da må vi rustes til striden. Det skjer ved evangeliet, boten og sakramentene. Og vi må føre striden. Det skjer ved bønn, vitnesbyrd og selvfornektelse. Og ved aktivt å velge den rette skatt (Matt 6).

Tekstene dreier seg om Jesu fristelse. «Tårenes offertorium», som jeg kaller det: Hun som i taushet væter Jesu føtter med sine tårer og får sine synder tilgitt.

Besettelsen av en ond Ånd fikk guttens far til å be: «Jeg tror, hjelp min vantro» – en bønn for alle troende til alle tider. Midtfaste er det brødunderet det handler om – og løftet om at den som kommer til Kristus aldri skal tørste eller hungre.

Inntoget i Jerusalem har sin parallell i messens offertorium og «Hellig, Hellig»- leddet. Så følger vi Kristus til Jerusalem i hver messe, men særlig på Skjærtorsdag og langfredag.

Messen er verdens sentrum, sa Luther helt riktig. Prioriterer vi rett er vi selv altså riktig sentrert og rotfestet. Det er viktig nå som før, for tidene er onde. Men vår frelser lever og er med oss i fristelser, kamp og strid.

Til sjuende og sist er det hans seier som gjelder.

Fr. Lauritz Elias