Det nærmer seg Mikkelsmesse, 29. september, og dagen for verneenglene, 2. oktober. De andre erkeenglene har også egne dager i kirkekalenderen, men det er bare Mikkelsmesse som er en stor festdag, og som i likhet med verneenglene har et eget sett med tidebønner.
I evangeliet for Mikkelsmesse (Matt 18,1–10) gjør Jesus det klart at selv de minste som hører til hans rike, har sine engler i himmelen, som alltid ser Faderens åsyn. Dette skal være en trøst under forfølgelser og en kraftig advarsel mot forførelser. Men englene er ikke bare våre representanter for Guds trone i himmelen. De blir også sendt ut for å bistå oss. Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen? spør Hebreerbrevets forfatter retorisk (1,14).
På samme måte har hvert folk på jorden en egen engel. Denne forestillingen bygger på 5 Mos 32,8 i Septuagintas greske ordlyd: Da den Høyeste delte nasjonene, da han skilte Adams sønner, satte han folkenes landemerker etter tallet på Guds engler. Med henvisning til 5 Mos 32,9 skriver Dionysios Areopagitten (i sitt verk om de himmelske hierarkiene) at Israel i likhet med de øvrige folkene har fått tildelt en av de hellige englene, for at de gjennom ham skal lære å kjenne alles ene opphav. Går vi videre til Daniel 10,13 ser vi at Israels «fyrste» (altså engel) er Mikael, mens deres motstander Perserriket har en annen fyrste/engel. (Se Bibelselskapets fotnoter.)
For oss, som del av Guds fornyede folk, står ikke kampen mot Israels historiske fiender, men mot Satan selv og hans velde. Derfor er høydepunktet for Mikkelsmesse visjonen i Johannes’ åpenbaring 12 om hvordan erkeengelen Mikael og hans engler strider mot den store dragen og overvinner den.
På hebraisk betyr Mi-cha-el Hvem er som Gud? Erkeengelens navn peker dermed mot Sønnen, Jesus Kristus, den eneste som er av samme vesen som Faderen og den eneste som har gjort det mulig å vinne seier i den store kampen.
Diakon Håkon Johannes
St. Johannes Døperen
